1 Og der var en syg Mand, den samme Mand som Lazarus, fra Betania, fra Marias Landsby og hendes Søster Martha. 2 Men Maria, hvis bror Lazarus var syg, var den, som salvede Herren med salve og tørrede hans fødder med sit hår. 3Så sendte søstrene til ham og sagde: "Herre, se, den, du elsker, er syg."
4 Da Jesus hørte det, sagde han: "Denne sygdom fører ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Søn kan blive herliggjort ved den." 5 Og Jesus elskede Martha og hendes Søster og Lazarus. 6 Da han hørte, at han var syg, blev han på det sted, hvor han var, i to dage. 7 Derefter sagde han til sine disciple: "Lad os drage til Judæa igen." 8 Disciplene sagde til ham: "Mester, nu søger jøderne at stene dig, og du skal gå derhen igen." 9 Jesus svarede: "Er der ikke tolv timer i døgnet? Hvis nogen går om dagen, snubler han ikke, fordi han ser denne verdens lys, 10 men hvis nogen går om natten, snubler han, fordi lyset ikke er i ham. 11 Dette sagde han, og derefter sagde han til dem: "Vor elskede Lazarus er faldet i søvn. Men jeg går for at vække ham." 12 Da sagde hans disciple: "Herre, hvis han er sovet ind, bliver han rask." 13 Og Jesus talte om sin Død, men de troede, at han talte om at falde i Søvn. 14 Da sagde Jesus direkte til dem: "Lazarus er død. 15 Og jeg glæder mig for eders Skyld, at jeg ikke var der, for at I skulle tro. Men lad os gå til ham!" 16Da sagde Thomas, som kaldes Tvillingen, til sine meddisciple: "Lad os også gå, så vi kan dø med ham."
17 Da Jesus kom, fandt han ud af, at han havde været i graven i fire dage. 18 Men Betania lå nær Jerusalem, omkring femten stadier derfra. 19 Og mange af jøderne var kommet til Martha og Maria for at trøste dem på deres broders vegne. 20 Da Martha hørte, at Jesus kom, mødte hun ham, men Maria blev siddende i huset. 21Da sagde Martha til Jesus: "Herre, hvis du havde været her, var min bror ikke død!" 22 Men nu ved jeg også, at alt, hvad du beder Gud om, vil Gud give dig." 23 Jesus sagde til hende: "Din bror skal opstå." 24 Martha sagde til ham: "Jeg ved, at han skal opstå i opstandelsen på den yderste dag." 25 Jesus sagde til hende: "Jeg er opstandelsen og livet. Den, der tror på mig, skal leve, selv om han dør. 26 Og den, som lever og tror på mig, skal aldrig dø. Tror du på dette? 27 Hun sagde til ham: "Ja, hr. Jeg har troet, at du er Kristus, Guds søn, som kommer til verden."
28Da hun havde sagt dette, gik hun hen og kaldte hemmeligt på sin søster Maria og sagde: "Mesteren er her, og han kalder på dig." 29 Men da hun hørte det, rejste hun sig hurtigt og gik hen til ham. 30 Og Jesus var endnu ikke kommet ind i landsbyen, men var på det sted, hvor Martha mødte ham. 31Da jøderne, som var med hende i huset og trøstede hende, så de Maria rejse sig hurtigt og gå ud, fulgte efter hende og sagde: "Hun går i graven, gå hen og græd der!" 32Da Maria så kom til, hvor Jesus var, og så ham, faldt hun for hans fødder og sagde til ham: "Herre, hvis du havde været her, var min bror ikke død." 33 Da Jesus så hende græde og jøderne, som var fulgt med hende, græde, blev han rørt i ånden og foruroliget, 34 og sagde: "Hvor har du sat ham?" De sagde til ham: "Herre, kom og se." 35 Jesus græd. 36Da sagde jøderne: "Se, hvor han elskede ham!" 37 Og nogle af dem sagde: "Kunne denne mand, som åbnede den blindes øjne, ikke have ladet denne mand dø?"
38 Da blev Jesus atter urolig i sig selv og kom til Graven, det var en Hule, og der var lagt en Sten på den. 39 Jesus sagde: "Tag stenen!" Martha, den dødes søster, sagde til ham: "Herre, han har stank, for han har været død i fire dage." 40 Jesus sagde til hende: "Har jeg ikke sagt dig, at hvis du tror, vil du se Guds herlighed?" 41 Så tog de stenen, hvor den døde lå, og Jesus så op og sagde: "Far, jeg takker dig, at du har hørt mig, 42 og jeg ved, at du har hørt mig, du lytter altid til mig. Men jeg sagde det for denne skare, der stod der, for at de skal tro, at du har sendt mig." 43Og da han havde sagt dette, råbte han med høj røst: "Lazarus, kom ud!" 44 Så gik den døde ud, bundet på hænder og fødder med bind, og hans ansigt var svøbt med et serviet. Så sagde Jesus til dem: "Løs ham og lad ham gå."
45 Mange af de jøder, som kom til Maria og så, hvad Jesus havde gjort, troede på ham. 46 Men nogle af dem gik til farisæerne og fortalte dem, hvad Jesus havde gjort. 47 Da samlede ypperstepræsterne og farisæerne et råd og sagde: "Hvad skal vi gøre? For denne mand udfører mange mirakler. 48Hvis vi lader det være sådan, vil alle tro på ham, og romerne vil komme og tage vort sted og vort folk bort." 49 Da sagde en af dem, Kajfas, som var ypperstepræst i det år, til dem: "I ved ikke noget, 50 og I tænker ikke på det. Det er bedre for os, at én mand dør for folket, og for at hele nationen ikke skal gå til grunde!" 51 Og han sagde ikke dette af egen Myndighed, men fordi han var Ypperstepræst i det Aar, profeterede han, at Jesus skulde dø for Folket, 52 og ikke for dem alene Folket, men for at samle de adspredte Guds Børn i en.
53 Fra den dag af planlagde de at slå ham ihjel. 54 Men Jesus vandrede ikke åbenlyst iblandt Jøderne, men gik derfra til et Land nær Ørkenen, til en By, der hedder Efraim, og han blev der med sine Disciple.
forklaringen:
قبل دخول السيّد المسيح إلى أورشليم بيوم واحد، أقام من بين الأموات شخصاً اسمه لعازر. هذا الشخص كان “يسوع يحبّه”، وكان أخاً لشقيقتين مشهورتين في تاريخ الكنيسة الأولى، هما: مرتا، ومريم التي دهنت قدمَي يسوع بالطيب ومسحتهما بشعرها (يوحنّا 12: 3). لقد رأت الكنيسة في إحياء لعازر صورة عن القيامة العامّة والحياة الأبديّة التي وُعد بها المؤمنون. وينفرد الإنجيليّ يوحنّا برواية حادثة موت لعازر وإقامته وذلك في كامل الفصل الحادي عشر.
عندما مرض لعازر أرسلت أختاه مرتا ومريم مَن يبلّغ يسوع بالأمر، فعلّق قائلاً إنّ “هذا المرض لا يؤول إلى الموت، بل إلى مجد الله، ليمجَّد به ابن الله” (11: 4). ومع هذا، بقي يسوع حيث كان، يومين، قبل أن يتوجّه إلى بيت عنيا القرية التي يسكنها لعازر وشقيقتاه. وفي هذا الصدد يقول القدّيس يوحنّا الذهبيّ الفم (408+) إنّ السيّد المسيح قصد التأخّر يومين قبل أن يلبّي دعوة مرتا ومريم “لكي يلفظ لعازر أنفاسه ويُدفن ويبدأ جسمه بالانحلال والفساد”. ويسوع نفسه يقول للتلاميذ، عندما دعاهم إلى مرافقته: “إنّ صديقنا لعازر راقد، ولكنّي ذاهب لأوقظه” (الآية 11). ويقول لهم في آية أخرى: “ويسرّني، من أجلكم كي تؤمنوا، أنّي لم أكن هناك” (15). أي إنّه كان يعلم مصير لعازر بأنّه سيموت وسيقيمه لـ”مجد الله” كما ورد في الآية الرابعة.
التلاميذ يخافون تلبية نداء المسيح لمرافقته إلى بيت عنيا خشية من اليهود الذين حاولوا رجم المسيح (الآية 8). وفي هذا السياق يأتي جواب الرسول توما: “فلنمضِ نحن أيضاً لنموت معه” (الآية 16). للوهلة الأولى تبدو دعوة توما للرسل الآخرين وكأنّها تشجيع على الاستشهاد وتوق إلى تقاسم المصير ذاته مع المسيح. ولكنّ القدّيس الذهبيّ الفم يقول إنّ الرسول توما تفوّه بهذا الكلام “خوفاً من الموت، وليس حبّاً بالشهادة”، ويتابع قائلاً إنّ توما “بعد القيامة -فقط- وإيمانه بها صار لا يهاب الموت”.
يبلغ الحدث ذروته اللاهوتيّة في الحوار الذي جرى بين السيّد ومرتا. المسيح يقول لها: “سيقوم أخوك”، مرتا تجيب: “أعلم أنّه سيقوم في القيامة في اليوم الأخير”، لكنّ المسيح يعلن لها في الآية الشهيرة: “أنا القيامة والحياة. مَن آمن بي، وإن مات فسيحيا. وكلّ مَن يحيا ويؤمن بي لن يموت للأبد” (الآيات 23-26). هنا يشدّد المسيح، كما في آيات عديدة من إنجيل يوحنّا، على كون الحياة الأبديّة قد بدأت، وليست هي شيئاً مستقبليّاً ينتظره المرء. فمَن يحيا مع الله في هذه الحياة الدنيا يستمرّ حيّاً بالله ومع الله -من دون انقطاع- في حياة أبديّة. وهذا ما تشير إليه الآية الكريمة من يوحنّا: “الحقّ الحقّ أقول لكم: مَن سمع كلامي وآمن بمَن أرسلني فله الحياة الأبديّة ولا يمثل أمام القضاء بل انتقل من الموت إلى الحياة” (5: 24). وتجدر الإشارة إلى أنّ الكاتب يستعمل في هذه الآية فعل الكينونة بصيغة الحاضر، لا بصيغة المستقبل، وفي هذا دلالة إلى أنّ الحياة الأبديّة حاضرة “الآن وهنا”، أي في الزمان والمكان الحاضرين.
يصف النصّ الإنجيليّ ردّ فعل السيّد المسيح أمام حادثة موت صديقه لعازر، فيروي أنّ يسوع “جاش صدره واضطربت نفسه (…) ودمعت عيناه” (الآيات 33-35) هنا إشارة هامّة إلى طبيعة السيّد المسيح الإنسانيّة، وإلى كونه إنساناً تامّاً. وهذا الأمر ضروريّ جدّاً، وبخاصّة أنّ إنجيل يوحنّا يشدّد أكثر من غيره من الإنجيل على ألوهة السيّد. ومع أنّ لعازر قد أنتن، إذ مضت عليه أربعة أيّام في القبر، صاح به المسيح بأعلى صوته: “يا لعازر، هلمَّ فاخرج”، فخرج (43-44). واللافت أيضاً أنّ المسيح يعيد التأكيد على أنّ وفاة لعازر كان الهدف منها “مجد الله”، إذ يشدّد عزيمة أخته مرتا قائلاً لها: “ألم أقل لك إنّك إن آمنت ترين مجد الله”، أي ترين عودة أخيك إلى الحياة.
عندما رأى عظماء الكهنة والفرّيسيّون إيمان الكثير من اليهود بالمسيح من جرّاء إحيائه لعازر، قرّروا قتل المسيح لأنّه “يأتي بآيات كثيرة. فإذا تركناه وشأنه آمنوا به جميعاً، فيأتي الرومانيّون فيدمّرون حرمنا وأمّتنا”. ويأتي الحكم على لسان قيافا عظيم الكهنة: “خيرٌ لكم أن يموت رجل واحد عن الشعب ولا تهلك الأمّة بأسرها” (الآيات 45-54). لقد حكم أعضاء المحفل اليهوديّ على المسيح بالقتل، لأنّهم أدركوا أنّ تعاليمه ومعجزاته ستقضي على حرفيّة ديانتهم. بين ترابيّتهم والحقّ الذي أتى به المسيح اختاروا التراب ونبذوا الحقّ.
Kirkens tradition siger, at Lazarus tog til øen Cypern og prædikede Kristus der og blev dens biskop, indtil han faldt i søvn i Herren og blev begravet der. I denne henseende komponerer Suleiman, biskoppen af Gaza, et digt:
لعازر جسمٌ بالجزيرة ثاويا وقبرٌ بأرض القدس أصبح خاليا
يدلّ على أنّ المسيح أقامه من الموت، إذ وافى من الموت شافيا
فطوبى لميت أقامه الله أسقفاً على كهنوتٍ بالجزيرة واليا
وقد صدق الشاعر حين قال في القصيدة عينها منتقداً الذين استقبلوا المسيح داخلاً إلى أورشليم، لنفاقهم وعدم صدقهم وتصديقهم بأنّه المخلّص. فالذين استقبلوه منشدين التسابيح بعدم إيمان، هم أنفسهم صرخوا بعد أيام قليلة “فليُصلب، فليُصلب”. وفي هذا أنشد قائلاً:
ويسوع فوق الجحش، والشعب صارخٌ إليه بتمجيد الإله موافيا
ولم يكُ تمجيد اليهود أمانةً، ولكنْ لقولٍ قاله الشعب هازيا.
Om mit sogneblad
Søndag den 28. april 2002 / Nummer 17

